Handling

Speilbildets knekkpunkter – om Marianne Strangers beverarbeider av Kjetil Røed

 

Det «menneskelige» lar best seg beskrive med en speilmetaforikk, for når vi skal forstå oss selv er det utenfor bildet av oss selv med i refleksjonen. Men i  Marianne Strangers kunst støter vi hele tiden på knekkpunkter i vårt speilbilde, frakturer, eller lekkasjer. Eller kanskje vi heller skulle si: verk som materialiserer uklarheten i skillet mellom menneske og en virkelighet utenfor. På Sånafest viste hun, med beveren som inngang, hvordan slike virkeligheter overlapper. Stranger viser bruddflaten mellom mennesket og beverens virkelighet, men også hvordan dyrets liv, om vi er villig til å lytte og se, gnager opp den verden vi har konstruert. 

 

I verkene som ble vist på festivalen er det nettopp gnaging som er metoden – det er ingen metafor – se for eksempel på verket i EN TO TRE, EN TO TRE (2023), som var plassert rett over på den andre siden av jernbanebrua fra “Avbrutt”/Hølen kafé. Verket består av et piano, et av den borgerlige virkelighetens mest emblematiske uttrykk, som er gnagd i stykker av bevere. Lyden av ødeleggelsen er tatt opp og strømmer ut fra det beskadigede pianoet som for å signalisere at gnagingen ikke er en tilfeldig, tilbakelagt ødeleggelse, men en essensiell del av tingens nåværende (kunst)identitet. Vi snakker om to former for verdensbygging her. På den ene siden har vi den vestlige sivilisasjon, som ønsker å skape lyd som bearbeider og forfiner menneskelig tanke– og følelsesliv gjennom det vi kaller musikk: en kunstform man, etter konvensjonen, nyter som dannet publikum, gjerne med pentøyet på, i et konserthus. Ja, den klassiske musikken – eller like mye modernismens kunstmusikk som ønsker å gjøre opprør mot det klassiske med atonalitet og slikt – er, mener mange, et av den menneskelige virkelighets ypperste uttrykk; et sofistikert vitnesbyrd om hva slags bragder den menneskelige hjerne og hjerte kan frembringe. 

Når vi sitter der og lytter til kulturens soniske raffinementer er vi med andre ord, ganske langt fra de ivrige tennene som her biter seg inn i pianoet. Fra menneskets perspektiv er beverens gnaging en trussel mot musikken som bilde på kultur, siden det jo ødelegger dette mediet for realisering av åndslivets frukter: gnaging er destruksjon, parasittisk. Men, nei, så enkelt er det ikke, mener Stranger, for om vi ser situasjonen fra beverens synspunkt er også gangehandlingen konstruktiv, siden det er snakk om å skaffe materiale for å lage et hjem. Og hjemmet er noe mennesket kan kjenne seg igjen i, og deler med beveren: vi må beskytte oss mot vær og vind for å overleve. Slikt er lett å glemme når vi sitter i konserthuset og hører la oss si Mahlers femte (ufullførte), mildt bedugget av cavaen vi inntok før vi entret det aller helligste (musikkrommet). Men bevergnagingen minner oss om at vi er dyr også, mener Stranger. Den minner oss om – tvinger oss til å tenke på – the basics i hva det vil si å leve i det hele tatt – og opprettholde livet. Beveren gnager seg med andre ord ikke bare inn til pianotreverket indre, men også til den eksistensielle tverrartsbestemte kjernen som definerer både beverens og menneskets virkelighet. 

 

I verket Avbrutt (2023), et annet arbeid på festivalen, er gnagearbeidet rettet mot en annen menneskelig frembringelse: elektrisitet. Telefonstolpen som er gnagd av her manifesterer knekkpunkter mellom menneskets og beverens virkelighet på mer kontant vis, for elektrisiteten, og distribusjonen av den, er ikke bare forbundet med varme i husene vi bor i – eller konserthus, for den saks skyld – men det fleksible og mobile kretsløpet av energi som gjør at vi kan koke opp spaghettimiddager en fredagskveld eller kose oss med streaming av Netflix etter maten er inntatt. Det elektriske er så fundamentalt for oss at vi ser den som en naturkraft, men det er den jo ikke i denne temmende formen, som Stranger så tydelig fremkaller en bevissthet om, når hun lar bevertennene synke inn i stolpens treflate. For beveren er ikke stolpen et nodalt punkt i det stadig ekspanderende nettverket av strømførende duppeditter – Teslaer, smarte støvsugere og mekaniske drilltropp, you name it – men en bjelke i eget hjem, som beskytter og gjør det mulig å leve videre. Til forskjell fra den strømdistribuerende stolpen, som beveger seg ut og vekk, gnages det her, i dette verket, innover mot her og nå, mot dette stedet. Verket er, kunne vi si, en naturens ihukommelse, hvor menneskets selvutspaltning fra andre dyr og annet liv i sin egen autonome verden med strømstopler og globale nettverk, hentes inn igjen til det mest grunnleggende: hjem, beskyttelse. Vår livsform ekspanderer vanligvis gjennom strømmen, med stolpen som diskret manifestasjon og støttepilar, men Avbrutt punkterer den globale, elektrisitetsdrevne verdensbyggingen og reduserer den til byggemateriale for et annet dyr. Igjen er dette en type speil for verkets synsvinkel plasseres oss – via beverens liv og hjembygging – inn i naturen igjen som dyr vi også, og der fanges vi inn på ny av det enkle, det vi har glemt. 

 

I denne gnagingen etter opprinnelser ligger det en kollektiv impuls, en anmodning om å samles om det basale, som får meg til å tenke på filosofen Michael Foucault som, mot slutten av livet, syk av AIDS og sannhetshungrig, var besatt av hva slags slags «vi» et tenkende og bevisst menneske egentlig er en del av. Eller nærmere bestemt: hvordan tenker man som del av et samtidig fellesskap av mennesker som finnes nå, og hvordan kan dette fellesskapet realiseres som tenkende? Sa han. Vi kunne, i linje med den franske filosofen, og med beveren i bakhodet, utvide denne fellesskapsanmodningen til å gjelde enhver som tenker, også kunstneren. For skal vi danne et «vi», som Foucault snakker om, må vi ta det steg for steg. Vi må finne frem til – gnage ut – steder, ord, ting og erfaringer som kan overbevise mange. Vi må finne de stedene i fellesrommene som får flere til å lytte, til å se. Bli oppmerksomme og skjønne hva de har rett til. Jeg tenker på røtter, på det å høre hjemme i verden, som så mange savner nå for tiden. Vi har det meste, vi har alt, men vi sklir og slår oss på denne glatte virkeligheten vi befinner oss i, som er uten dybde, fortrolighet, langsomhet, undring og stabilitet. Uten historie. Uten hjem. 

Det finnes ingen vanntette skott mellom menneskedyret og andre dyr, hevder Viciane Despret i sitt essay Tenke som en rotte (H//O//F, 2022), og påpeker at enhver forskjell og likhet utspiller seg gjennom et nettverk av spørsmål og svar. Bevisstheten rundt dette svinner likevel hen om vi ikke er klar over hvor forankrede i en verden større verden enn menneskets spørsmål er. Når vitenskapsmenn eksperimenterer med hvordan en hund reagerer på elektriske støt fordi vi vil se hvilken utgang fra buret den befinner seg i når den får sjokk, skriver Despret, misforstår vi når hunden ikke flykter ut av en av de tilgjengelige fluktrutene, beleilig anrettet av vitenskapsfolkene, for smertene får den til å underordne seg oss; og måten den gjør det på er ved å bli sittende stille, ikke å flykte. 

 

Våre tanker om valg og frihet er derfor ikke den samme for dyret, siden det ikke skiller mellom subjekt og objekt slik vi gjør det, fortsetter hun. «Dyret forholder seg aldri til objektet som sådan. Objektet opprettes i handlingen, og dets betydning oppstår i sammenheng med hvilke handlinger som kan utføres.» Ved å ramme inn dyrets virkelighet på denne måten skaper vi en kunstig situasjon som speiler spørsmål vi stiller oss selv , men som gjør dyrets adferd ubegripelig fordi vi ikke tar hensyn til dets perspektiv. Hundens handling defineres nemlig av ikke av valgfrihet, men av trangen til å underordne seg den som påfører den smerte. 

 

Å forstå dyret handler derfor ikke om å etterligne det, men om å sette seg i dets sted og nærme seg hvilke spørsmål det stiller oss. En slik holdning fører også til en måte å tenke på som ikke søker bekreftelse, men snarere, som hun formulerer det, «ved å varsomt utforske sprekker. Jeg forsøker å dyrke disse gestene som gradvis kobler visse nye meningssamnnehenger sammen, gjennom stadige glidninger og overlagt troløshet, og som jeg ønsker å dele med andre.» Despret bedriver det vi kan kalle en taktisk troløshet mot menneskelige, etablerte perspektiver og spørsmål, og en nysgjerrighet for verdener og miljøer som gir opphav til nye spørsmål og nye måter å tenke og handle på. Eller samle seg om, bli til et nytt «vi» gjennom. 

 

I Strangers HJEMME/GJEMME (2023) forenes de andre verkene i utspringet eller skulle vi endepunktet?: beverhytten. Men til forskjell fra de fleste andre beverhytter er de menneskelige restene synlige; dette huset er en collage av alle mulige konstruksjoner vi har reist for å ekspandere videre inn i vår virkelighet, kutte oss av fra andre dyr og det dyriske i oss. Tilbakeføringen av menneskelige byggverk til sitt naturopphav taler sitt tydelige språk, for fragmenteringen av bolighus, lyktestolper og pianodeler er i virkeligheten det motsatte når det her opptrer som beverhus: et pek i retning av en helhet. Eller kanskje vi skulle si en tapt helhet, i det minste for menneskene, for oss, for beverhuset viser jo frem det å bo, beskytte seg og høre hjemme i sin rudimentære form, noe som er utenkelig for mennesket, siden vi har vokst ut av det grunnleggende og blitt vandrende overflødighetshorn. Men er det ikke, tenker jeg når jeg betrakter dette beverhuset, likevel noe vi kan samle oss om her, er det ikke et «vi» å finne i denne avkledningen av det menneskelige, som kan hente frem røtter som jo utvilsomt er der, tross alt, under alt det kulturelle krimskramset som har samlet seg i oss, og mellom oss? 

 

• Kjetil Røed